Honestly

Sjalusi eller disrespekt?

  • Publisert: 26.03.2017, 00:23
  • Kategori: Viktige innlegg
  • Okei, la meg ta opp et lite tema, som tydligvis er veldig forvirrende for enkelte.

    La oss bare starte med å si at det er stor forskjell på å være sjalu, og det å ikke føle seg respektert. Jeg har ofte fått slengt etter meg at "herregud, du er så sjalu", når jeg egentlig ikke har følt noe sjalusi, men heller reagert fordi at handlingen har vært respektløs i mine øyne, og jeg ikke liker å bli behandla som en idiot.

    La meg gi dere et lite eksempel, sånn at dere kan skjønne litt mer hva jeg mener med det;

    Jeg datet en fyr. Eller rettere sagt vi "jobbet med å bli bedre kjent". Han ville bli bedre kjent fordi han ville ha et forhold, mens jeg egentlig bare tok det dag for dag. Selvom vi ikke offisielt datet, så var det såpass at vi kysset når vi møttes, han tok meg med på middag ute, han lagde middag til meg hjemme, kom på jobben min (i baren), og ga meg rose, fortalte alle at jeg var 'prinsessa' hans, osv osv..

    En dag skulle han få en venninne på besøk, og hun var en del år eldre; rettere sagt er hun nok dobbelt så gammel som meg. Jeg spurte han rett ut om han har hatt noe med hun før, eller skal gjøre noe med hun, og han sa nei. Så snakket vi ikke mer om det. Dagen hun kom, så kom han på jobben min og introduserte hun for meg, "dette er henne, og dette er Stine prinsessa mi, og min fremtidige kjæreste" ehm, jada. Etter at de dro fikk jeg en feeling på at det var noe han ikke hadde sagt, så jeg spurte han igjen om han har gjort noe med hun, og etter litt frem og tilbake så sa han da at "nei, bare blowjob". Ja okei..

    Her kommer  det jeg snakker om inn. Jeg ble ikke sur for at han gjorde noe med hun, rett og slett fordi at jeg var såpass usikker på han, at det ikke var noe problem for meg hva han gjorde. Men når han da ville ta meg med på middag for å prate.. MED henne, da ble jeg en smule irritert.. Og når jeg da sa at jeg ikke var interessert i å henge med denne dama, så ble han sur og begynte med sjalusi kortet. Jeg bare sa klart i fra at det ikke hadde noe med sjalusi å gjøre i det hele tatt, men at det rett og slett er respektløst å invitere en jente du dater med på middag, med deg og den dama som ligger i senga di og "gjør deg lykkelig". Jeg ble også mer sinna da han ikke ville respektere at jeg ikke ville møte hun, men heller prøvde å snu det over på meg, og tvinge meg til å henge med de to.

    Er ikke vanskelig å forstå at jeg kjapt sa at vi skulle forbli venner, og ikke noe mer enn det.

    Dette var jo faktisk ikke bare disrespekt ovenfor meg, men også ovenfor hun andre dama..


    // Google //

    Om kjæresten din reagerer fordi du gjør en respektløs handling, så er ikke det sjalusi. - Om de derimot reagerer fordi en jente ser på deg, eller sier hei, så kan du si at de er sjalu.

    Så lær forskjellen, for jeg er ihvertfall lei av å høre om hvor sjalu jeg er, når jeg faktisk egentlig ikke er så sjalu; Jeg setter bare ikke pris på å ikke bli behandla bra.

    Q: Hva mener du om temaet?
    Q: Vil du si at du er en sjalu kjæreste?

    - StineCassandra

     

  • Publisert: 26.03.2017, 00:23
  • Kategori: Viktige innlegg
  • 5 kommentarer
  • Psykiske sykdommer

  • Publisert: 24.03.2017, 01:32
  • Kategori: Viktige innlegg
  • Tenkte jeg skulle ta opp et viktig tema, eller egentlig flere viktige temaer fletta inn i hverandre. (blir over flere innlegg)
     

    Det har seg nemlig sånn at om jeg ikke får en aktiv karriere, så har jeg hatt et lite ønske om å bli psykolog, siden jeg synes det er gøy å sette seg inn i andres tanker, og prøve å løse problemer, eller sette meg inn i deres situasjoner.
     

    Alle mennesker har noe dem strever med, og det meste av det har blitt det vi kaller 'tabu' å snakke om, altså at det er en slags skam å snakke om det. Jeg kjenner flere med forskjellige problemer, noen er mer åpne om det enn det andre er. Det er så dumt at alt "unormalt" skal være så vanskelig å snakke om, for når man snakker ut, så finner man ut at de aller fleste har noe dem også sliter med, og det er faktisk ingenting å skamme seg over.

    Kan begynne med depresjoner, for så å flette inn andre sykdommer. Jeg har aldri vært så deprimert over en så lang periode at jeg kan kalle det en depresjon, men som alle andre i denne verden har jeg jo vært lei meg før, jeg har vært langt nede, så derfor kan jeg klare å sette meg inn i hvordan det må være å slite med det daglig. Tenk deg den værste dagen du har hatt, hvor du ikke har hatt lyst til å gjøre noe, bare sittet i senga, under dyna, kanskje du har gråti, kanskje du bare satt helt stille med en lei mine. Tenk tilbake på den dagen, og tenk om du skulle hatt det sånn i flere dager/uker, tenk om du skulle hatt flere sånne dager enn glade dager. Først når du klarer å forestille deg det, så kan du klare å forstå litt av hvordan det må være å slite med en depresjon.

    Det er ekstremt enkelt for oss som ikke sliter med det å si; "Jamen, kan du ikke bare smile a?", "kan du ikke bare tenke på noe positivt?", "Hvorfor gidder du å være så deppa, du styrer jo det selv.." eller "kan du ikke bare bli med på noe gøy da, da får du tankene på noe annet!". Tenk nå tilbake på den dagen igjen. Hadde du lyst til å bli med på noe gøy? Hadde du lyst til å smile? Var det sånn at du gjorde deg selv deppa, og at du bare kunne skru det av? Var det lett å tenke positivt? Depresjon er en psykisk sykdom, det er ikke noe du bare kan slå av og på.

    Visste du at psyken kan påvirke deg på mange måter? Det styrer hele deg, psykisk og fysisk. Har du prøvd å fake at du har vondt i hodet før? Og når du sier det for mange ganger, og later som om du har det, så plutselig kjenner du etter at du kanskje har litt vondt i hodet? Det er fordi psyken din påvirker hele kroppen din. Er du nervøs så kan du bli kvalm, eller føle at du må på do hele tiden, selvom du egentlig ikke må på do, det er bare psyken din som spiller på det du føler og sender feil signaler til kroppen.



    Veldig mange av de som sliter med en depresjon, sliter også til tider med selvskadning eller selvmordstanker. Depresjon er jo en psykisk sykdom som drar selvtilliten din, og deg ganske langt ned, og noen ganger kan det da gå så langt, at personen ikke føler seg verdi nok til å leve. "Hvorfor kutter du deg? Herregud du er så oppmerksomhetssyk!" FEIL, de som kutter seg er ikke oppmerksomhetssyke, de har det vondt, og mest sannsynlig så var det ikke meningen at du eller noen andre skulle finne ut av det. Det er mange som tror at personer med depresjoner, personer som kutter seg, sulter seg eller vil ta selvmord, bare vil ha oppmerksomhet. Men har du noen sinne tenkt på at de fleste som sliter med nettopp disse tingene, veldig sjeldent snakker om det? De snakker kanskje om det med sine nærmeste venner, for å ikke føle seg alene, eller fordi de selv vet at det er dumme tanker, og rett og slett trenger å få det ut av systemet. Men de snakker veldig sjeldent om det med andre personer. Nettopp fordi det ikke handler om oppmerksomhet, tvert i mot, de vil ha minst mulig oppmerksomhet rundt problemene sine. Dette gjelder både de som kutter seg, som er deprimerte, som sliter med selvmordstanker eller spiseforstyrrelser, og kanskje andre ting. Det er en PSYKISK SYKDOM, ikke en oppmerksomhets manøver. (Det er så klart noen som gjør det for oppmerksomhet, men det skal jeg gå mer inn på i neste innlegg)


    "Jeg sa jo bare at hun var feit på kødd" "Herregud, jeg kalte hun emo, og så?" "Er det min skyld at han gråter, han er jo rar"

    Som alle vet, så kan ord såre, men noen er sterkere enn andre. Sier du til en med spiseproblemer at h*n er feit, så kan det gjøre mye større skader, enn om du sier det til en som ikke har de problemene. Sier du til en med selvmordstanker at h*n ikke er verdt noe, så kan det gjøre større skader enn om du sier det til en som ikke sliter med selvmordstanker. Sånn fortsetter det. Neste gang du har lyst til å si eller kommentere noe unødvendig, så tenkt deg litt om, ordene dine kan være det som gir det siste pushet til å falle over enden.

     

    "Hvorfor sier hun at hun er feit, når hun er så tynn? Lyser jo oppmerksomhet!"." Hun har ikke en spiseforstyrrelse, hun er jo ikke så tynn",  "Hvorfor kutter han seg, hvis han har vondt? Det gir ikke mening." "Hvorfor er hun så stille?" "Hvorfor, hvorfor, hvorfor?"

    Folk stiller så mange spørsmål, men de spør som regel feil person. Spør du en som aldri har sliti med noe psykisk om hvorfor folk sliter psykisk, så får du ikke et logisk svar (med mindre personen har satt seg inn i det). Det er som å spørre en sofagris om hvorfor folk gidder å være med på 71 grader nord. Du får mest sannsynlgvis ikke noe ordentlig svar da heller.

    De spørsmålene jeg stilte rett over her, skal jeg svare på i et nytt innlegg, siden jeg ikke vil at dette skal bli alt for langt.
    I mellomtiden så kan dere prøve å svare på alle spørsmålene jeg har stilt her, og fortelle meg deres meninger.
     

     
    #viktigtema #psykiskesykdommer #psyken #psykiskhelse #depresjon #selvskadning #spiseforstyrrelse #tabu


    Takk til alle som deler innlegget.

    Setter også pris på å høre deres meninger og tanker rundt temaet.


    - StineCassandra

  • Publisert: 24.03.2017, 01:32
  • Kategori: Viktige innlegg
  • 6 kommentarer
  • Hater du mobbing?

  • Publisert: 22.03.2017, 08:06
  • Kategori: Viktige innlegg
  • Jeg skal ikke sitte å fortelle om den gang jeg ble mobba, og hvor hardt jeg tok det, rett og slett fordi det aldri har skjedd meg på den måten. Av de som skriver om mobbing er jeg kanskje den som har blitt mobba minst (for å ta i litt hardt). Jeg har aldri blitt mobba over så lang periode, eller så hardt at jeg har latt det gå inn på meg og fått konsekvenser av det som selvskadning eller andre ting. Så jeg skriver ikke dette for å rette synet på min fæle historie, men for å rette synet på alle de mennesker som blir mobba daglig.

    Jeg har sett folk bli mobba, jeg har hørt historiene om folk som har tatt selvmord, tilogmed sett en episode på Dr.Phil om en jente som ble mobba selv ETTER hun tok selvmord, det var faktisk noen som oppretta en facebook side om hvor glad de var for at hun endelig tok selvmord. Er det bare jeg som reagerer på det? For jeg ble PISSED når jeg så den episoden. Sånn boksavlig talt jeg satt å banna til tv'n i all ensomhet.. Vi er i 2017, året har så vidt begynt, og jeg sitter å gleder meg til alt dette året skal bringe. Det som er jævlig da er å sitte å tenke på alle de som ikke gleder seg, de som ikke vil gå på skolen, ikke vil logge på facebook eller bloggen sin i frykt for å se enda flere drittkommentarer. Selvom det ikke stopper meg i å glede meg eller være glad, så blir jeg provosert av det, og skulle ønske jeg kunne tatt en skikkelig prat med alle mobbere i verden, men siden jeg ikke kan det så starter jeg med dette innlegget.

    Mobbing
    Til dere mobbere:
    Dere som føler dere på toppen av verden. Dere som føler dere mektige med backup av 5-6 andre mobbere, mens dere står over en person å dytter ned. Dere som skriver uten å tenke. Dere som ber andre om å dø fordi dere mener at deres liv er så mye mere verdt. Dere som tøffer dere for crowden, med den konsekvens at en annen person får grust selvtilliten enda lengre ned i søla. JA, dere som føler dere truffet akkurat nå. Jeg har bare et par spørsmål til dere...
    HVORFOR? Hvorfor mobber dere? Føler dere dere sterkere av det? Får dere en slags rus av det? Er det gøy å vite at andre gråter, og vil ende livet pga deres handlinger?
    Dere burde virkelig skamme dere! Men det er aldri forsent å snu. Tenk om det var søstra di? dattra di? sønnen din? Tenk om noen mobba moren og faren din? Ville dere ledd like høyt da?
    Det er lett å mobbe over nett, rett og slett fordi man ikke ser reaksjonen på andre siden av skjermen, man ser ikke konsekvensene av det man gjør. Det er lett å skrive noe stygt å trykke send, og mest sannsynligvis så tenker ikke den personen over det etter dem har x'a ut siden eller samtalen. Men hva med den dere skriver til? Den personen glemmer ikke det dere sier bare fordi de x'er ut siden. Ordene dere skriver kan gi så utrolig sterke reaksjoner. Dere vet tross alt ikke hva som skjer på andre siden av skjermen, dere vet ikke hva den personen tenker på daglig, hva den personen har vært igjennom, eller strever med. Om den personen kutter seg, sulter seg, eller sitter med tanker om selvmord. Dere vet ikke hvor langt ute på kanten den personen dere skriver til er, og dere vet ikke om akkurat den settningen dere skriver er det som skal til for å dytte dem over enden.

    Så neste gang dere skriver noe stygt eller ber folk om å gå å dø, så tenk dere om før dere trykker send. Neste gangen dere tøffer dere for andre mennesker så ta en titt på de som står bak dere og heier og spør dere selv om det egentlig er folk dere burde se opp til.

    Vil du virkelig gjøre andre mennesker så dårlig?

    Lq3iagZzloU
    Musikkvideo om mobbing. Se i HD.
     
    Til dere som blir mobbet eller har blitt mobbet:

    Jeg vet jeg ikke kan si at jeg skjønner dere, og vet at jeg ikke kan sitte her å si at jeg vet åssen dere har det, for til tross for at jeg har vært igjennom mye dritt i livet så har jeg aldri blitt ordentlig mobbet. Men jeg kan tenke meg at dere har det jævlig, kan tenke meg at selvtilliten deres er dratt ganske langt ned, og at dere ikke føler dere noe bra med dere selv. Noe som er utrolig trist, og dere er nydelige alle sammen på forskjellige måter. Dere har så mye å leve for, og når livet gir motstand så husk at man skal ikke se på seg selv som problemet, man skal finne problemet å kvitte seg med det. I denne situasjonen er problemet mobberne. Det er de som trenger å forandre seg, det er de som trenger å vokse opp, ikke dere, så ikke la mobberne vinne. Er det en ting jeg husker at mamma sa til meg når jeg var liten så var det at; "om noen plager deg, overse dem. Ikke bli sur, bare gi faen, da blir det ikke gøy for dem, og da vil de tilslutt gi seg. Om du reagerer så får de jo vilja si, og da vil de fortsette fordi de synes det er gøy". Kanskje det er derfor jeg ikke har blitt mobba? rett og slett fordi jeg ikke har brydd meg om folk har sakt noe til meg. Det er uansett et tips til dere, jeg vet det ikke er lett, men er jo verdt et forsøk. Og til dere som tenker på selvmord og ser etter noe å holde dere fast i, så er dette tegnet. Dere kom over dette innlegget av en grunn. Dere fortjener å være på jorda like mye som alle andre, og dere vil finne folk som bryr seg, og som liker dere for den dere er, aldri forandr dere, og ikke sitt med alle tankene deres alene. Folk vil hjelpe - om dere bare tørr å spørre.

     

    Vet at dette kanskje ikke hjelper, hvem er jeg liksom? Bare en helt vanlig jente som skriver om noe hun aldri egentlig har opplevd? Men om det så bare hjelper en person så er det bedre enn ikke noe. Jeg vil få en stopper for mobbing, og jeg vet at jeg alene ikke kan få det til å slutte, men jeg kan i hvertfall vise at jeg bryr meg, og det kan dere også.

    Q: Hva hadde du gjort om du så noen bli mobbet?
    Q: Har du selv blitt mobbet, eller har du kanskje mobbet noen?


    (Del gjerne innlegget om du liker det)

    - StineCassandra

    #mobbing #nettmobbing #cyberbully

  • Publisert: 22.03.2017, 08:06
  • Kategori: Viktige innlegg
  • 3 kommentarer
  • Hvorfor må alle lyve?

  • Publisert: 20.03.2017, 04:36
  • Kategori: Viktige innlegg
  • Jeg har blogget en del ganger før, og hver gang jeg starter en blogg, så starter jeg med det typiske innlegget "hvor starter man, og hva vil jeg med denne bloggen", som alle egentlig bare skroller forbi, fordi det har null interesse for noen, ikke engang meg.

    Så denne gangen vil jeg heller starte med et litt sterkere og ekte innlegg. Dette er da inspirert av det sørglige faktum av at flere mine venner har mistet noen kjære den siste tiden, som dermed har dratt meg tilbake ca 4 år, til den gang jeg mistet en nær.


    Når noen dør, så føler jeg at vi alle har en slags norm som vi følger. Om hva vi kan si, hva vi burde si, og hva vi absolutt ikke kan si.

    Det du burde si er følgende;

    - Det blir bedre med tiden
    - Tiden leger alle sår
    - Livet er hardt, men man må gå videre
    - H*n er på et bedre sted nå..
    - H*n vil ikke se deg lei deg, de vil se deg gå videre med livet

    Vel jeg er ikke helt for denne ordninga, så la meg si det som det er.

    DET SUGER, det gjør vondt, og det kommer til å gjøre vondt i lang tid fremover. Tiden leger ikke en dritt, det gjør det verre. Du tror det gjør vondt nå, men bare vent til den dagen du vil ringe dem, men innser at ingen vil ta telefonen. Vent til nyttårsaften når du innser at du forlater det året hvor du sist så dem, og går inn i et år som de aldri vil være en del av. Eller når noe skjer i livet ditt, og du trenger deres råd, eller vil fortelle dem om det, og i et sekund tenker du; 'dette må jeg fortelle h*n om', før sekundet er over og du får en overveldene følelse av angst og sorg fordi du vet at du aldri vil få et til råd fra dem igjen.

    Det er da den virkelige smerten kommer. Og kanskje folk har rett når de sier at h*n er på et bedre sted, men det stopper da ikke deg ifra å heller ville ha dem her med deg? Så hva hjelper det å høre.

    Sannheten er at en dag så vil du våkne, og føle deg en smule lettere. Kanskje du i noen minutter glemmer at de er borte; du ler, smiler, og føler deg bra. Så vil du få dårlig samvittighet, for hvordan kan du ha det bra når de aldri kan smile igjen? Men med tiden vil du ha flere sånne små øyeblikk, og for hver gang så vil skyldfølelsen bli mindre og gleden større. Du vil etterhvert kunne snakke om personen og le over minnene dere delte, smile og føle kjærlighet og lykke over å tenke på dem. Se et bilde og føle deg heldig som fikk være en del av livet deres.

    Kjenner du kanskje smilebånde trekke litt? og det føles ikke feil?
    Dagen etter kan du se samme bilde, og gråte en storm fordi du heller vil ha personen foran deg, eller gi dem en klem; - Du har en drøm om dem, og våkner for å ringe, men legger på når du kommer til voicemail, og innser at det forblir en drøm.

    Sannheten er den at når du mister en som er deg nær, så vil det være en fuckings emosjonell rollercoaster for resten av livet ditt. du kan gå et år uten å tenke særlig, og plutselig er det noe som trigger, og du gjemmer deg under dyna fordi du ikke klarer å face virkeligheten av situasjonen.

    Og sånn er det.

    Så neste gang noen du kjenner mister et familiemedlem, kjæreste, eller nær venn, så fuck normen. Fuck å si at ting vil bli bra, og heller si at det suger, og kommer til å gjøre vondt som faen, og at du vil være der for dem, når de trenger å prate eller gråte, eller trenger å få tankene over på noe annet. Og husk at selvom det var et år siden de forsvant, så kan det gjøre like vondt, så ha forståelse for at det å miste noen ikke er en engangs hendelse, men en hendelse som kan skje flere ganger, selvom de kun forlater jorda en gang.

     

    Q: Hva tenker du om dette?

    - StineCassandra

  • Publisert: 20.03.2017, 04:36
  • Kategori: Viktige innlegg
  • 6 kommentarer
  • hits